Author: Christina

Dette er mer enn en tredobling sammenlignet med året før. 
Rapporten kan forklare noe av økningen med en endring i voldtektsbestemmelsen året før – men vier ikke ett ord til at hele kategorien “kjønn” ble endret samme år.

Leder av WHRC Norge, Christina Ellingsen, kontaktet politihøyskolen og fikk snakke med en seniorstatistiker med ansvar for statistisk forskning på kriminalitet ved høyskolen.

Spørsmålene som ble stilt var:

Hvilke tiltak har blitt innført for å sørge for at statistikk på kriminalitet – spesielt voldtektsstatistikk – fortsatt er i samsvar med FNs Kvinnekonvensjon etter introduksjonen av selvidentifisering av kjønn i Norge?  

Er det mulig for statistikere å differensiere mellom biologisk kjønn og kjønnsidentitet fra dataen de får fra folkeregistrerte opplysninger?

Er det mulig for statistikere å sjekke om et personnummer har blitt endret?

Er det teknisk mulig å bekrefte eller avkrefte biologisk kjønn utifra den dataen de har tilgjengelig fra folkeregisteret?

Svaret var at det ikke er teknisk mulig å oppdrive slik informasjon fra folkeregistrerte opplysninger, og at det heller aldri har vært snakk om noen tiltak for å sørge for at Norsk kriminalstatistikk er i samsvar med FNs Kvinnekonvensjon. Faktisk var ikke seniorstatistikeren klar over at vi hadde selvidentifisering i Norge, for dette hadde hun ikke blitt informert om verken i profesjonell eller privat sammenheng. 

Allerede her ser vi hvordan loven om juridisk kjønn er i konflikt med kvinners rettigheter og Norges forpliktelser til FNs Kvinnekonvensjon. Endringen på definisjonen av kjønn i Norge skulle vært utredet i forhold til hvilke konsekvenser dette ville få for kvinner. Det skulle også vært foretatt en konfliktutredning i forhold til kvinners eksisterende menneskerettigheter, og dette ble heller ikke gjort. 

Det er lett å tenke at økningen i antallet kvinner anmeldt for voldtekt betyr at vokdtektsmenn blir registrert som kvinner – det gjør de selvfølgelig – men det er allikevel ikke dette som er mest alvorlig.

I mange tilfeller, om ikke de fleste, vil biasen som tilføres være liten – det er tross alt statistisk sett svært få mennesker som i det hele tatt vet hva kjønnsidentitet egentlig er, enda ferre som tror de har en og enda ferre en dette igjen som endrer personnummer for å få et som samsvarer med kjønnsidentitet. Biasen vil ikke kunne merkes i mange sammenhenger. 

Men i marginale, kjønnsbaserte fenomener, som kvinner anmeldt for voldtekt, vil slik bias kunne få betydelige utslag.

I Norge kan alle bytte personnummer for en hvilken som helst eller ingen grunn, uten en eneste legeerklæring eller motivasjonsforklaring. Denne lovendringen ble som nevnt gjennomført uten konsekvensutredning.

Nedslagsfeltet når man endrer på en sentral del av hvordan “menneske” defineres juridisk er stort. WHRC Norge fokuserer på hvordan dette rammer kvinner og jenter, spesielt i forbindelse med Norges forpliktelser til FNs Kvinnekonvensjon og andre rammeverk utformet for å motvirke diskriminering mot hunkjønn.

Pr i dag er Norge ikke teknisk i stand til å møte sine forpliktelser til FNs Kvinnekonvensjon, eller til FNs bærekraftsmål, hvor biologisk kjønn er den grunnleggende indikatoren som definerer arbeid med kvinners og jenters rettigheter og livsvilkår. Norge kan ikke møte disse forpliktelsene fordi Norge ikke er i teknisk stand til å kunne differensiere mellom hunkjønn og hankjønn i folkeregistrerte opplysninger. Det gjør at Norge heller ikke er stand til å kunne møte forpliktelser som å f.eks sikre at kvinner i fengsel ikke må sone med hankjønn, eller at statistikk over voldtekter ikke inkluderer hankjønn i kategorien “kvinne”.

WHRC ber politikere og staten om å lese og skrive under på erklæringen om kvinners kjønnsbaserte menneskerettigehter, og å stanse usynliggjøringen av kvinner og jenter i Norge.