25.11.20
Takk for den jobben dere gjør med å skape “idrettsglede for alle” i samfunnet. Det er en verdi vi støtter og deler.
Vi representerer den norske avdelingen av den internasjonale kvinnebevegelsen Women’s Human Rights Campaign. Vi er bekymret over den økende tendensen til at menn som identifiserer seg som kvinner konkurrerer i kvinneidrett både på amatør og profesjonelt nivå. World Rugby gikk nylig gjennom all tilgjengelig forskning og fant at det ikke var rettferdig for kvinner å konkurrere mot biologiske menn (som har kvinnelig kjønnsidentitet) på elitenivå.
Flere organisasjoner USA, Australia, Canada og UK med støtte blant annet fra tennisprofilen Martina Navratilova, syklisten Dr Jennifer Assali, senator Claire Chandler, jobber for å sikre at kvinner i idretten beholder like muligheter som menn for å delta trygt og med en reell mulighet for å vinne. Se nettsiden www.savewomenssports.com for utfyllende informasjon. Undervisningsdepartementet i USA konkluderte i år med at det å la gutter konkurrere mot jenter i idrett på ungdomsnivå var et brudd på menneskerettigheter for jentene.
Selv menn som gjennomgår hormonbehandling for å oppnå et mer feminint utseende, mister kun noen få prosent av sin tidligere styrke. De beholder sine biologiske fordeler overfor kvinner, med større høyde, tyngre kroppsvekt, kraftigere skjelett, større muskelmasse, sterkere sener og større hjerte-og lungekapasitet. Utøvere som har vært middelmådige som menn (som for eksempel syklisten Veronica Ivy, tidligere kjent som Rachel McKinnon) blir plutselig vinnere når de konkurrerer i kvinneklassen. Dette utgjør en alvorlig trussel mot jenter og kvinners rett til rettferdig og trygg utøvelse av idrett.
Vi ser i NIFs veileder for håndtering av rasisme og diskriminering at dere jobber aktivt mot diskriminering, inkludert diskriminering basert på kjønnsidentitet.
Kvinners rett til å delta i sport og idrett
Kjønn er av FN definert som “de fysiske og biologiske egenskapene som skiller menn fra kvinner.” (Gender Equality Glossary, UN Women).
FNs kvinnekonvensjon definerer kjønnsbasert diskriminering slik: “I denne konvensjon betyr uttrykket “diskriminering av kvinner” enhver kjønnsmessig sondring, utelukkelse eller innskrenkning som har som virkning eller formål å svekke eller utelukke anerkjennelsen, utnyttelsen eller utøvelsen av kvinners menneskerettigheter og grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle, sivile eller ethvert annet område, på grunnlag av likestilling mellom menn og kvinner og uten hensyn til ekteskapelig status.”
FN sin kvinnekonvensjon, som Norge har signert og gjort til norsk lov, spesifiserer i del III artikkel 10 punkt g at kvinner og jenter skal ha like muligheter som gutter og menn til å delta i idrett.
Artikkel 10 (g) i Kvinnekonvensjonen, fastslår at konvensjonspartene skal sikre «de samme muligheter til å delta aktivt i idrett og fysisk fostring» for jenter og kvinner som for gutter og menn.
For å være i samsvar med FNs Kvinnekonvensjon, må staten tilrettelegge for at jenter og kvinner har mulighet til å delta i idrett og fysisk fostring som ett enkelt kjønn.
Jentebarns rettigheter til å delta i idrett er også beskrevet i FN sin barnekonvensjon som Norge har signert og gjort til norsk lov. I Barnekonvensjonen artikkel 31 står følgende: “Partene skal respektere og fremme barnets rett til fullt ut å delta i det kulturelle og kunstneriske liv og skal oppmuntre tilgangen til egnede og muligheter for kulturelle, kunstneriske, rekreasjons-og fritidsaktiviteter”.
Juridiske gråsoner med nye lover
Vi vil gjøre oppmerksom på at det har oppstått juridiske og menneskerettslige konflikter i kjølvannet av at loven om juridisk kjønn i Norge åpnet for selvidentifisering av juridisk kjønn i 2016. Den nye loven har fjernet alle krav om legeerklæringer eller medisinsk behandling. Samtidig ble kjønnsidentitet inkludert i diskrimineringsvernet. Dette har allerede fått konsekvenser for jenters rett til å bedrive idrett og konkurranse i kjønnsdelt klasse, blant annet ved at Norsk bedriftsidrettsforbund ble tatt til sak for diskriminering på grunnlag av kjønnsidentitet i 2017, (LDO sak 11/1864 Fotballag).
Et annet eksempel er den mye omtalte garderobesaken, der en kvinne først ble politianmeldt for hatkriminalitet før hun ble tatt til sak gjennom LDO for å spørre en selvidentifisert transkvinne med mannlige kjønnsorganer om de hadde avklart bruk av kvinnedusjen med ledelsen av et treningssenter. Denne kvinnen ble tilslutt “frikjent” av Diskrimineringsnemnda (Diskrimineringsnemnda sak 68/2018). Disse sakene viser at det eksisterer konflikter mellom rettigheter forbundet med kjønn, og rettigheter forbundet med kjønnsidentitet.
Vi ber de ansvarlige myndighetene om å få en avklaring på disse konfliktene, da slik avklaring mangler. Vi ber også om at Norges idrettsforbund og særforbundene vurderer hvorvidt deres retningslinjer tar høyde for disse juridiske konfliktene, slik at kvinner og jenters muligheter til å delta i sport uten diskriminering, vedlikeholdes i samsvar med FNs kvinekonvens artikkel 10 g.
Til tross for mangel på avklaring har Stortinget nå vedtatt enda en lov, som gjør ytringer om kjønnsidentitet potensielt straffbare med opptil 3 års fengsel (prop 66L). Siden både kvinner og idrettslag har blitt tatt til sak for diskriminering og enkeltkvinner har blitt forsøkt politianmeldt, kun for å forholde seg til eksisterende rettigheter, er vi svært bekymret for kvinners fremtidige mulighet til å kunne delta i sport og idrett på trygge og rettferdige vilkår.
Spørsmål til Norges Idrettsforbund
Nye diskrimineringslover i Norge gir gutter og menn (som hevder å ha en kvinnelig «kjønnsidentitet») tilgang til jenter og kvinners idrettslag, -konkurranser, -fasiliteter og garderober. Samtidig bryter dette med FNs Kvinnenkonvensjon.
Kvinnelige idrettsutøvere sliter allerede med lavere publikumstall, mindre skjermtid og lavere lønninger enn mannlige idrettsutøvere. Hvis de i tillegg må konkurrere mot personer med mannskropp for å få en plass på laget så vil mulighetene innskrenkes ytterligere.
Hvordan vil Norges Idrettsforbund sikre rettferdighet og sikkerhet for kvinner og jenter, i forbindelse med de nye rettighetene og lovene?
Hvordan kan trenere ivareta kvinnelige utøvere uten å risikere straffeforfølgelse, eller å risikere å diskriminere av kvinner?
Inklusjon av hankjønn i kvinneidrett innebærer en form for systematisk diskriminering av kvinner, men biologiske menn som identifiserer som kvinner kan også oppleve diskriminering hvis de ikke får spille med kvinnene.
Hvordan vil dere jobbe fremover for å sikre at jenter og kvinner beholder sine rettigheter til å delta trygt, rettferdig og med reell mulighet for fremgang i idretten?
Vi mener at ingen spillere eller deltakere som har gjennomgått mannlig pubertet skal konkurrere mot kvinner/jenter i kjønnsdelt idrett, uansett nivå. Selv om det i Norge pr. i dag er få hankjønn som krever å delta på kvinnelag og i kvinneklassen, så medfører problemstillingen er svært uheldig signaleffekt til jenter og kvinner.
Vi godtar ikke at jenter og kvinner fortelles at hankjønns behov er viktigere enn jenters og kvinner eksisterende rettigheter i idretten.
WHRC Norge.
Likelydende brev er sendt til følgende særforbund:
NFF (Norges fotballforbund),
NHF (Norges håndballforbund),
NFIF (Friidrett) Norges Kampsportforbund,
NRF (Rugby),
NRYF (Rytterforbundet)
Norges Skiforbund/ Skiforbundet,
Norges Skiskytterforbund
Norges Skøyteforbund
Norges svømmeforbund
Norges vektløfterforbund
Norges gymnastikk- og turnforbund
NCF (Norges Cykleforbund)
Norges bedriftsidrettsforbund
Norges Triatlonforbund
NISO (Norges Idrettsutøveres sentralforbund)
